Høsten står for døren, og den største delen av sesongen er lagt bak oss. Aktivitetene roer seg betraktelig. Nå er det tid for å satse på planlegging av neste sesong. Det nærmer seg tid for nye budsjetter og gjøremål.

For å oppsummere året så langt, så må vi vel si at vi ikke har nådd målet innen rekruttering. Det er ønskelig med langt flere utøvere enn vi har fått i år. Det gledelige er at vestlandet representert ved Jæren, har fattet stor interesse. Vi ser frem til å kunne få aktivitet i dette området.

Et av våre mål for neste år, må antatt være å få innpass i skolene.

Aktiviteten i år har dog vært stor. Vi har vært representert i Europacupen, World Games i Japan og Europamesterskapet i Slovakia, samt flere andre internasjonale stevner/arrangementer. Vi har vel ikke fått den uttellingen vi er vant til i alle disse arrangement, men vi er kanskje litt bortskjemt i så måte. Det viser seg også at konkurransen er blitt langt større i alle øvelser. Nasjonalt er det ønskelig med flere stevner.

Det er hele tiden de samme foreningene som står for all aktivitet. Neste år bør vi kunne spre konkurranseaktiviteten i større grad rundt om i landet. Alle foreninger bør nå ta sitt ansvar vedrørende å arrangere stevner. Dette er faktisk også en måte å markedsføre aktiviteten i nærområdet.

Fluekaste NM, som er noe på siden av castingen, begynner å ta en fin form. Det er stor interesse fra utøvernes side. Flere å flere ser nytten og gleden av å kunne delta i denne type arrangementer. De skal bli spennende å se hva vi kan få ut av dette arrangementet neste år. Ryktene tilsier at det begynner å bli rift etter å få være arrangør av dette arrangementet. Målet må vel være at klubbene har egne uttakskonkurranser, og sender sine beste utøvere til dette NM. Det er en spennende fremtid.

Thorgeir Gustavsen

Det jobbes internasjonalt for at de grå lengdesnørene vi har benyttet i en årrekke skal skiftes ut med noen i en mer visuell farge (oransje). Dette vil tidligst skje i 2003, men vi ønsker allikevel å selge ut en del snører for ikke å bli sittende med for mange på lager.

Den alltid eminente turoperatør Tom hadde denne gang disket opp med noen ukristelige avgangstider fra Gardermoen fredag morgen. Frode skulle hente meg på Sagene kl 05.15! fordi flyet skulle ta av kl. 07.05. Ti over fem ringte det på mobilen. Frode var på tråden og kunne melde at han ikke kunne finne dagligskoene sine. Han var imidlertid på vei til sitt andre hjem, Toppidrettsenteret, fordi han trodde han glemt skoene der. Skoene var der de, men nattevakten hadde stusset over at det kom en fyr innom kvart over 5 for å hente noen sko. Frode mente at nattevakten trodde på historien hans nettopp fordi den var så langt borti vegger og staur! Vi rakk i hvert fall flyet med god margin og kunne etter hvert lande i Slovenias hovedstad Ljublijana tidlig ettermiddag.

Så skulle det leies bil. Alt gikk helt greit til jeg bestemte meg for faktisk å kikke på kontrakten jeg hadde skrevet under på, før vi satte nesen mot Bled. Den eneste summen vi kunne finne på kontrakten var SIT 100.000. Det tilsvarer ca. 4000 norske og var omtrent det dobbelte av det vi hadde blitt forespeilet gjennom reisebyrået i Norge. Her måtte det tas affære, men problemet var bare det at utleiemannen hadde forsvunnet og vi visste ikke når han kom tilbake. Kontrakten var på slovensk, et språk både Frode og jeg er noe rustne i. Frode er dog en handlingens mann og tok med kontrakten inn til et konkurrerende utleiebyrå på flyplassen og fikk oversatt innholdet. De 100.000 SIT var et depositum og vi skulle betale en 18-1900 kroner for leien. Omsider kunne vi sette kursen mot Bled!

Etter en tre kvarters kjøring kom vi frem til Bled. Frode var kjentmann og skysset oss bort til kastebanen hvor vi regnet med å treffe kjentfolk. Der var det flust med folk og vi ble tatt varmt imot av de slovenske arrangørene. Alt var i orden med påmelding og hotellbestilling og etter litt konversering med østerrikerne, dro vi til hotellet vårt som viste seg å være det samme som gutta bodde på under EM i –97.

Lørdag 21. juli var det klart for konkurranse. Alle 7 øvelsene skulle arrangeres på en dag. Selve europacupstevnet ble avgjort i femkamp. Det var ikke omkast i enkeltøvelsene og det var kun premiering i femkamp. Vi kastet først presisjonen i puljer og deretter flue lengde enhånds, haspel lengde enhånds, flue lengde og haspel lengde tohånds. Frode startet oppskriftsmessig med 100 i øvelse 1, flue presisjon. Jeg begynte med øvelse 3, haspel arenberg og var godt fornøyd med 98 poeng. Frode var på hugget og la 100 i øvelse 3 også, mens jeg var sånn passe fornøyd med 90 poeng i øvelse 4, haspel presisjon i motvind og motsol. Frode avsluttet presisjonen med 90 i øvelse 4, mens jeg skulle for første gang teste ut mitt nye 1’er utstyr i en stor konkurranse. Skrå motvind var ikke det beste, men jeg klarte faktisk å fylle runden og var storveis fornøyd. Bjørn Roger skal ha kreditt for at han solgte meg den stangen! Den har gitt meg ’en ny vår’ i øvelsen, for å bruke en klisjé. Etter de tre presisjonsøvelsene lå Frode og jeg på andre og tredje plass sammenlagt, henholdsvis 3 og 5 poeng bak Markus Klaüsler fra Sveits. Dette gikk jo strålende, men vi var fullt klar at den knallgode tyskeren Thomas Trampe lå 2 poeng bak meg. Thomas er kjent som en meget god lengdekaster og vi tok ingen ting på forskudd.

Kastebanen i Bled er et kapittel for seg. Her har de faktisk en stor bane som kun brukes til casting! Hvem kunne vel ikke drømme om noe sånt. Tenk å slippe plagsomme fotballspillere og ’morsomme’ joggere som lurer på om vi får noe fisk! Vel-vel, de har altså et prima anlegg i utgangspunktet. Problemet er at det ligger skog rundt halvparten av banen og det medfører gjerne at vinden blir veldig vinglete og ustabil. Denne dagen var ikke noe unntak! 2’ern og 5’ern ble en smule bingopreget, men vi klarte da å håndtere vinden etter beste evne. Thomas Trampe viste seg nok en gang som en durkdreven lengdekaster og vant både 2’ern og 5’ern.

Dermed stakk han av med seieren i femkampen. Frode ble nummer 2 rundt 14 poeng bak og jeg ble tredjemann 3 poeng bak Frode igjen. Ned til fjerdeplass var det 12 poeng. Både Frode og spesielt jeg var kjempegodt fornøyd med dagens innsats! Det var en lagkamp for tomannslag i femkamp og den vant ikke helt uventet det norske laget med over femti poeng til neste lag.

På kvelden var det bankett. Banketten var på en restaurant som ligger helt nede ved sjøen som byen ligger ved. Den helgen vi var der, ble det avholdt en byfestival med konserter, marked og ikke minst et fyrverkeri på lørdagskvelden. Fyrverkeriet ble skutt opp fra en lekter ute på sjøen og vi hadde panoramautsikt. Grepet av stemningen knipset jeg vilt, mens Frode minnet meg på å spare noen bilder til resten av turen.

Vi hadde tatt oss en ekstra fridag og på den måten fikk vi hele søndagen fri. Frode hadde drasset med seg golfsettet helt ned til Bled, så han måtte jo få svingt litt på køllene. Jeg satte han av på byens meget snobbete golfbane med en fantastisk utsikt til fjellene like ved. På parkeringsplassen stod det Audi A8’er, flotte BMW’er og digre Mercedeser. Vår lille, røde Fiat Punto følte seg litt forkommen, så jeg dro på byhistorisk tur inn til Bled igjen. Borgen som ligger over sjøen var målet. Jeg fant frem uten noen dikkedarer og satt meg ned og nøt den flotte utsikten oppe på borgen. Været var helmaks og det var deilig bare å slappe helt av langt unna hverdagens styr. Jeg trålet borgen og fant både et museum og et boktrykkerverksted. Fornøyd forlot jeg borgen etter halvannen time, atskillig skarpere i slovensk historie.

Da Frode var ferdig med golfingen, dro vi oppover Maribordalen på jakt etter store hoppbakker og høye fjell. Vi kjørte opp til skiflyvningsbakken Planica som viste seg å ligge rimelig perifert! Og hvilken bakke! For de som ikke vet det, Planica er verdens største hoppbakke med bakkerekord på hele 225 meter. Spreke som vi er, måtte vi selvsagt komme oss opp til toppen. Det skjedde med apostlenes hester og vi merket at kondisen faktisk har et forbedringspotensiale, selv hos Frode, som har fått et spesialsydd løpeprogram fra en kondisprofessor på NIH. Etterpå kjørte vi opp en fjellvei ved Krankska Gora. Denne gangen var det bilen som slet, mens vi hang med på lasset. På ca. 1650 moh var veien på sitt høyeste og vi tok en liten promenade opp til nærmere 1700 i solnedgangen. Fjellene var mildest talt imponerende i dette fjellmassivet og vi hadde seriøse planer for morgendagen!

På mandagen skulle vi reise hjem, men ikke før kl 15.20. Vi stod tidlig opp i Lundteigens ånd, selv om jeg ikke tror Lundteigen ville vært spesielt imponert over tidspunktet. Likevel, kl 10.00 var vi klar på 1160 moh for å bestige fjellet Stol som ligger i nærheten av Bled. Vi hadde altså kjørt opp til 1160 og hadde rundt 1100 høydemeter å forsere før vi kunne sette foten på toppen. Pga. litt dårlig tid i forbindelse med at vi skulle rekke flyet, hadde vi bestemt oss for å vende nesen nedover uansett når kl var 12. En stund trodde vi at det ikke skulle gå, men oppstigningen gikk bedre enn forventet og kl 11.55 kunne jeg stolt puste ut på 2236 moh. Frode overbeviste meg om at vi burde prøve den siste oppstigningen og det var det verdt, selv om jeg var helt kake! Utsikten var helt fantastisk selv om det var litt ekkelt for en med høydeskrekk! Vi hadde litt for dårlig tid på denne turen og det fikk vi særlig merke på nedturen. Lårene verket hos begge og mitt venstre kne ble helt stivt. Frode forbannet alle seriene med knebøy og jeg holdt på å vrikke ankelen ustanselig. Ned kom vi likevel og det gikk på en time og tyve minutter. Jeg lovet på tro og ære at jeg aldri skulle gå i nedoverbakke igjen og det føltes herlig med flatmark under føttene. Så var det rett i bilen og ned til flyplassen uten dusj. Etter 4 timer på fjelltur i 27 pluss hadde det selvsagt smakt med en dusj, men det hadde vi ikke tid til. SAS lot oss likevel få sitte på og ut på kvelden kunne vi igjen lande i det forjettede land, meget godt fornøyd med en i hvert fall for meg, helt perfekt langhelg i Slovenia. Jeg tror Frode var rimelig fornøyd han også!

Olaf på toppen av fjellet Stol på 2236 m.o.h. etter en frisk oppstigning der han og Frode tok 1100 høydemetere på under en time!

Bjørn Roger Larsen, Thorgeir Gustavsen og undertegnede reiste til World Games i Japan den 18. august. Bjørn og jeg som deltakere og Thorgeir som internasjonal dommer. Vi fløy først motsatt vei til London, så direkte til Tokyo. Etter 3-4 timer var vi omtrent der vi startet. Vår omtenksomme generalsekretær hadde heldigvis ordnet plasser ved nødutgangen. Det er greit å kunne strekke på beina når flyturen tar 15 timer! Vårt alibi for å få de beste plassene på flyet var høyden til Bjørn. Det er ikke så mange japanere som er nesten to meter. Crocodile Dundee III sørget for underholdningen.

Ganske trøtte og slitne landet vi endelig i Tokyo. Inne på flyplassen stod det noen japanere med World Games skilt. Det gjaldt ikke oss tenkte vi, vi hadde jo ikke avtalt å møte noen. Vi skulle ta buss til en annen flyplass i Tokyo og fly videre til Akita som ligger lenger nordover, nærme vestkysten av Japan. Til slutt kom det en japaner bort til oss, spurte om vi skulle være med på World Games. I neste øyeblikk var vi omringet av smilende japanere. De skulle hjelpe oss med alt, ta ut penger, kjøpe bussbillett, bære bagasje. Selv når vi måtte vente 20 minutter på bussen stod det en japaner trofast og ventet til vi var trygt med på bussen!

Når vi kom fram til den andre flyplassen i Tokyo stod det 5 japanere og ventet på oss! De måtte jo hjelpe oss å sjekke inn til flyet som skulle til Akita. Jeg har aldri opplevd maken til hjelpsomme og høflige mennesker. Skulle jo nesten tro vi var idrettstjerner…

Slik fortsatte det til vi var fremme på hotellet i Akita. Vi fikk hvert vårt knøttlille hotellrom. TV-kanalene var selvfølgelig kun japanske og viste stort sett baseball.

Vi var sultne og ville ut for å finne et spisested. I lobbyen møtte vi Kenji Okamoto, leder for Japan Casting Association. Kenji smilte og ville hjelpe oss. Han fant en liten japansk restaurant hvor vi måtte ta av oss skoene, sitte på gulvet og spise med pinner. Snart var det fullt av japanske kastere der, Kenji hadde ringt og fortalt at de norske kasterne var ute for å spise. Menyen var på japansk, så Kenji og vennene hans fikk ansvaret for å ordne mat til oss. Først fikk vi noe kjøtt som smakte så der. Det var visst rått hestekjøtt. Etter det sluttet vi å spørre hva vi fikk…men mette ble vi.

Den første dagen hadde vi fri, jet-lag dag stod det i programmet. Bjørn og jeg fant ut at vi ville tilbringe dagen på stranda som kun var ca 20 minutter fra Akita. Ingen dum ide, det var sol, godt og varmt og 25 grader i vannet.

Senere på kvelden ville vi se noen andre idretter. Det var mer enn 30 idretter med i World Games og over 3000 utøvere. Vi valgte tilfeldigvis trampoline og sports akrobatikk. Det hadde ingen sammenheng med at noen av de kvinnelige utøverne var veltrente og lettkledde.

Treningen skulle foregå på stadion hvor vi skulle konkurrere. Vi var selvfølgelig litt spente på hvordan fasilitetene var. Stadion lå et godt stykke utenfor Akita. Frisbee og Tug of War (tautrekking) foregikk samme sted. Alt ved World Games var velorganisert. Totalt var det 3800 frivillige som hjalp til under arrangementet! Alt lå til rette for oss på treningsdagen også. Aquarius sportsdrikke og bananer kunne vi bare forsyne oss av. Vi skulle kaste på et stadion på størrelse med en fotballbane, hvor det var en tribune på den ene langsiden. Vi fikk et forvarsel under treningen hva vanskelighetene kom til å bestå av i konkurransene. Kraftig sidevind i flue lengde enhånds, fra høyre. Det er ikke akkurat favorittforholdene til undertegnede, så det ble ikke mange forsøkene på treningskast. Koste meg med presisjonsstengene i stedet. Thorgeir hadde sitt fulle hyre med å forsøke holde et dommerkurs til japanere som ikke snakket engelsk.

Det var kommet en tyfon inn i Japan. Den var omtrent i Tokyo denne kvelden og var på vei til Akita! Første kvalifiseringsdag skulle være dagen etter, men ble avlyst pga. tyfonen. Siden det ble en ekstra fridag, var det noen som fant ut at de skulle ha en skikkelig fest i hotellgangen, rett utenfor mitt hotellrom. Det var den natta…

Det ble aldri noen tyfon i Akita. Litt skuffet siden vi aldri har sett en tyfon, men mest lettet siden vi jo tross alt hadde kommet til Japan for å kaste. Det ble likefullt en fridag. Bjørn shoppet og jeg så på rytmisk sportsgymnastikk med de svenske kasterne.

Vi skulle kaste 3 øvelser i World Games, øvelse 1 – flue presisjon, øvelse 2 – flue lengde enhånds og øvelse 8 – rulle presisjon. Det var to kvalifiseringsrunder hvor plassifrene fra de to rundene ble lagt sammen. De 9 beste (lavest sammenlagt plassiffer) gikk videre til semifinale. Deretter gikk de 3 beste til finalen. Siden en kastedag ble avlyst ble alt arrangert på 2 dager. Første dagen var det 1. kvalifiseringsrunde i øvelse 1, 2 og 8, samt 2. kvalifisering i øvelse 2.

Det var en fin ramme rundt konkurransen. 60-70 frivillige fra World Games organisasjonen var tilstede under konkurransen i casting. Hva de gjorde vet jeg ikke helt. Det var noen tilskuere også, men det var ventet mange flere til finaledagen. Det var veldig vanskelige kasteforhold. Motvind i 1’ern og sidevind i 2’ern. Bjørn ble bare nr. 15 i første runde i øvelse 2 - flue lengde enhånds. Han ville da få det veldig vanskelig med å kaste seg inn blant de 9 beste. Jeg var sjanseløs i sidevinden. I flue presisjon klarte jeg bare 90 poeng i motvinden, det holdt til 14. plass. Bjørn kom for langt bak til å ha noen mulighet. Det var ingen god norsk åpning med andre ord. Både Bjørn og jeg ville få det vanskelig med å kvalifisere oss i favorittøvelsen våre. I øvelse 8 – rulle presisjon gikk det heldigvis bedre. Bjørn ble nr. 5 og jeg nr. 6, begge på 90 poeng.

I 2. kvalifiseringsrunde i flue lengde enhånds kastet Bjørn bedre enn under den første runden. Uheldigvis for Bjørn var det mindre vind for de siste kasterne (Bjørn kastet blant de siste) enn for de første. Lengden ble 56,13 meter, 5 meter bak Targosz fra Polen. Sammenlagt ble Bjørn nr. 13 i 2’ern, ingen semifinale.

Under finaledagen var det nesten vindstille, det var både Bjørn og jeg fornøyd med. Det ble i stedet en utrolig varme og høy luftfuktighet.

Jeg hadde presset på meg i flue presisjon, trengte en god plassering. Jeg hadde bestemt meg for å kaste ganske fort, siden forholdene var så bra. Det gikk bra veldig lenge. Jeg syntes jeg kastet en bra runde, men fikk en bom like før slutt. Da var jeg sikker på at semifinaleplassen røyk.

I rulle presisjon gikk det bra for meg, 100 poeng og andreplass. Semifinaleplass var sikret. Bjørn klarte bare 75 poeng, vi visste ikke om det ville holde. Det ble nervepirrende å vente på resultatene. Var både Bjørn og jeg slått ut?

Det ble en god del tilskuere etterhvert som semifinalene og finalene nærmet seg, det var blant annet massevis av skolebarn. Ventetiden gikk derfor med til å skrive autografer til fnisende ungjenter (alle var forøvrig ikke like unge). Bilder ville de også ha.

Endelig ble spenningen utløst, både Bjørn og jeg var kommet videre til semifinalen! Flue presisjon startet først. Jeg hadde bestemt meg for samme taktikk som i forrige runde, forsøke å kaste på omtrent 1 minutt og 10 sekunder. Det burde normalt holde til å bli blant de 3 beste. Det gikk galt…snøret la seg rundt snella da jeg skulle legge ned på skål nummer 5. Det ble 90 poeng bare, det holder jo ikke. Skuffelsen var stor, men hadde jo en sjanse til i rulle presisjon. Japanerne viste at de er på fremmarsj i flue presisjon. De hadde 2 kastere i semifinalen, og de har lært seg å kaste fort (var det derfor de var så ivrige til å filme 1’er kasting i VM i fjor..).

Så var det semifinale i rulle presisjon. Blant de første 3 kasterne var det en 100 runde og en rask 95 runde, og enda hadde ikke Steve Rajeff og Henrik Østerberg kastet enda. Både Bjørn og jeg visste at vi trengte 100 poeng før vi startet. Det gikk ikke, 90 på meg og 80 på Bjørn. Ingen norske medaljer denne gangen. To 5-plasser og en 8-plass ble fasiten fra World Games.

Finalene ble spennende å se på. Det var oversiktlig med 3 kastere av gangen, og resultattavler som ble oppdatert underveis i kastingen. Det var kanskje 200-300 tilskuere under finalene. Sverige gjorde det bra og spesielt Henrik Østerberg som fikk 3 medaljer, gull, sølv og bronse.

Premieutdelingen foregikk på kvelden i Akita sentrum. Det var laget et eget område for World Games med mange salgsboder og en scene hvor det var underholdning hver kveld. Denne kvelden skjedde det ikke noe mer enn premieutdeling for casting, likevel må det ha vært 1000 tilskuere tilstede. En uvant opplevelse for oss castingutøvere. Det var synd det ikke ble noen medalje på oss da. Medaljene var forøvrig utrolig fine, helt på høyde med OL-medaljer.

Enda senere på kvelden var det avslutningsfest, med god japansk mat og ubegrenset med sake…

Bjørn og jeg ble igjen noen ekstra dager i Japan etter World Games. Vi ble værende i Akita. Tyfonen som passerte et annet sted dro med seg et lavtrykk over Japan, det ble derfor grått og litt regn et par dager. Vi fikk i alle fall tid til å shoppe billige klær. Bjørn skulle dessuten ha meg med til en halvøy som heter Oga. Jeg forstod ikke helt hvorfor vi absolutt skulle dit, men skjønte at det ikke nyttet å protestere. Det viste seg at han hadde en baktanke. Vi hadde leiebil, og når vi kom frem til halvøya kjørte Bjørn oss opp på en liten "fjell"-topp. Det var fin utsikt og sol så vi ble værende der en stund. Bjørn sa at det var mulig å leie en paraglider der og dro for å sjekke det opp. Bjørn kom tilbake og sa: "Du skal opp i en tandemskjerm, Frode". Hjelp! Jeg hadde visst ikke noe valg, det var en utsatt 30-års presang. Det ble ikke så skummelt likevel, det var en slak gresskråning der som vi skulle løpe nedover for å lette. Det var gøy å sveve over bakken, synd at oppdriften var så dårlig at det bare ble en kort glidetur. Det viste seg etterpå at jeg var i trygge hender, han som tok meg med i tandemskjermen var japansk mester de to siste årene.

Vi dro også for å se en fyrverkeri-festival. Så mange mennesker har jeg aldri før sett. Det var et menneskehav. Året før hadde det visstnok vært over 300.000 japanere der. Det kan ikke ha vært færre nå. Vi så et utrolig fyrverkeri. Det var ganske stort for en som er vant til Bjørn’s familiepakke-show på nyttårsaften på Tåsen! Etter 2 timer var vi likevel forsynt og stilte oss i kø på togstasjonen. Vi kom oss tilbake til Akita, mens fyrverkeriet fortsatte i det uendelige.

Jeg stemmer for at VM i Casting blir lagt til Japan i 2004. Er det noen som har noe i mot det?

Forberedelsene til EM skulle vise seg å bli lange og tunge. Vår Generalsekretær rev seg i håret mang en gang for å få reiseplanen til å gå i hop. Det endte med at den norske troppen reiste av gårde med en usikkerhet i baklomma. (Leiebil fra Budapest til Nove Zamky).

Troppen bestod i år av: Bjørn Roger Larsen, Frode Semb og Olaf Christensen som utøvere. Mathias Lilleheim var med som trener og Thorgeir Gustavsen som leder. Jan Rikard Olsen ble med som internasjonal dommer.

Flyreisen gikk bra via Amsterdam begge veier. Bagasjen var det største problem. Olaf mistet kofferten sin. Den tok seg en tur på egenhånd til Milano, med retur etter tre dager. Dette gjorde at Olaf ble satt litt ut av spill de første dagene. Han hadde mye av castingutstyret i kofferten. Sneller og snører. Heldigvis gikk det an å låne av de andre. Olaf fikk tilsagn om 100 US$ til å handle klær, på Finnair’s regning. Tross dette gjorde Olaf en god figur i EM.

Leiebil var ordnet fra Budapest – trodde vi. De hadde ikke den bilen inne som vi var lovet, så vi fikk to andre biler. Ukjente som vi var satte vi oss tilslutt i bilene med nesa mot Nove Zamky – Slovakia. Veiarbeidet gjordet at vi ikke kunne kjøre av motorveien der vi skulle, så takket være en god kartleser (Jan Rikard), fant vi frem til grensestasjonen allikevel.

EM ble gjennomført i til dels regn og meget sterk vind. Det varierte stort sett fra 6 – 12 m/s. Dette gjorde at det ikke ble noen nye rekorder i annet enn mangekampene.

Frode Semb vant sitt tredje strake EM-gull i flue presisjon, og befestet sin posisjon som verdens fremste kaster i denne øvelsen.

For Norge åpnet EM på best mulig måte. Nasjonalsang og glede etter første øvelse, da Frode Semb gjorde en kjempeinnsats og vant med 100 poeng i omkast på best tid – 0,56 minutt. Meget bra. Etter dette ble jo forventningene satt litt høyere, da vi vet at vi har noen ess i andre øvelser også. Dessverre ble ikke dette innfridd helt. Det ble noen finaleplasser, men medaljeplassene uteble, dessverre. Ideene rundt øvelse 1, strømmet imidlertid til. Norge er jo kjent med "uheldige Semb" innen fotball. Vår ide ble straks " Endelig en Semb med suksess". Få den inn i avisa omgående, og vi ringt til Tom. "Dessverre" vant jo Norge sin kamp denne gang, og teksten ble litt annerledes. PR kan være vanskelig!!

Arrangementet ble gjennomført med noe vi vil kalle en klassisk 50/60 talls stil. Alt vi har erfart fra de siste store arrangement var glemt. Finaler i alle øvelser – her var kun i lengde øvelsene. Speakertjeneste, resultatservice, rekordmarkeringer, lengdemarkeringer langs banen, vindmålertjenester, etc, etc. Det var ganske mye vårt internasjonale forbund - ICF kan ta tak i for fremtiden. Vi bør kunne kreve å ha et bedre arrangement enn det som ble servert her.

Overnattingsplassen (hotellet) og maten var bra. Nesten alle samlet på samme plassen. Noen valgte å ha eget hotell, for å redusere prisen, som var meget høy for å være dette landet.

Vår transport gikk meget greit, da vi hadde egne biler.

Avreisen kl. 03.00 søndag morgen, som ble 03.30, ble i tidligste laget. Ingen likte den tidlige avgangen. Kjøreturen til Budapest ble hard for sjåførene. Passasjerene kunne jo sove. Vi hadde kun tiden og vegen for oss, og ankom Budapest flyplass ca. 1 time før avgang. Som reiseleder må jeg si jeg var meget lettet når vi stod på flyplassen. Å kjøre gjennom Budapest, for å lete etter flyplassen hadde vært som et mareritt i utgangspunktet. Bedre skilting enn ventet hjalp oss mye. Totalt sett en fin men slitsom tur. Alle ønsket seg andre reisetider en annen gang. Men takk tross alt Tom, du fikk oss hjem på søndag.

Frode Semb i aksjon i flue lengde tohånds. Før årets EM hadde vår egen Harald Mæhle tidenes lengste kast i denne øvelsen på noe over 103 m. Under de ekstreme vindforholdene som rådet klarte imidlertid slovakiske Robert Meszaros å kaste hele 104,81m mens Bjørn R ikke var stort dårligere med sine 103,53m!

Søndag 9. september var det klart for årets høydepunkt på Lillehammer. Det meget prestisjefulle klubbmesterskapet i casting skulle arrangeres. Vi var syv deltakere, alle var veteraner.

Vi pleier å ha fint vær på klubbmesterskapet. Det hadde vi ikke denne gangen. Vinden var forferdelig og det kom litt regn den første timen. Kaldt var det også. Det er de verste forholdene undertegnede noen gang har kastet i. For de som kjenner vinden i Malmö, så er den bare blåbær i forhold. Under oppvarmingen til haspel Arenberg lettet plata fra duken og forsvant. Jeg studerte bakslengen til Trygve Reistad under flue presisjon. På de lengste kastene i våtflua var ingen del av fluesnøret noen gang mer enn en halv meter bak kasteren i bakslengen.

Vi trosset imidlertid forholdene og hadde som vanlig en fin dag på stadion. Årets fiskesesong ble nøye diskutert og de gode gamle historiene var de samme og like morsomme som før.

Poengsummene ble lave, men Hans Petter Aas sine 80 poeng i haspel Arenberg bør nevnes. Under disse forholdene var det meget bra.

Neste helg skal vi ha klubbkonkurranse mot Drammen. Pga skader og reiser har vi dessverre problemer med å stille et slagkraftig lag i år, men regner med å stille sterkere neste år. Da har vi til og med planlagt to treningsøkter før konkurransen!

Dugnadsjobb er en organisasjon som formidler dugnadsjobber fra bedrifter til idrettslag og korps. De har nå nærmere 100 lag og korps fra hele landets som har registrert seg i deres database. De har stadig flere dugnadsjobber enn det de har lag og korps registrert hos dem. Dugnadsjobbformidling koster ingenting for idrettslag og korps.

Deres nye webside kan besøkes på: www.dugnadsjobb.com. Her vil dere finne en oversikt over dugnads-jobber som kan tilbys deres medlemmer.

Â

I Casting Info 3/2000 ble det presentert en del tips til castingsider på nettet, her følger noen flere:

Den offisielle hjemmesiden til Norges Castingforbund blir nå jevnlig oppdatert med alt som skjer i casting-Norge. Webredaktør er Thorgeir Gustavsen.

Den offisielle hjemmesiden til det amerikanske castingforbundet.

Hjemmesiden til Golden Gate Angling & Casting Club, foreningen til de ikke ukjente brødrene Steve og Tim Rajeff og Mel Krieger. Siden inneholder noe fluekasteteknikk og linker til Fly Casting Forum og brødrene Rajeffs kastetips.

Tilegnet alle venner av castingsporten! Michael Harter fra Tyskland er en av verdens absolutt beste castingutøvere. På hjemmesiden, som naturlig nok er på tysk, presenterer han bl.a. alle øvelsene med bilder og en kort teknikk-gjennomgang.

Sten Andrè Karlsen fra Kristiansand holder på å utvikle hjemmesidene til foreningen. Foreløpig er mye av innholdet hentet fra siden til NCF, men etter hvert vil stoffet handle om castingen i Kristiansand.

Vår meget dyktige veterankaster Kristoffer Olstad fra Lillehammer, giftet seg med sin Lise første helgen i september. Casting Info sender våre hjerteligste gratulasjoner!

I neste nummer av Alt om fiske kommer det et portrettintervju med Frode Semb over flere sider.

Kristiansands Rolf Magne Karlsen, som i fjor ble junior europamester og i år tok steget over i seniorklassen, vil i første halvår av 2002 avtjene verneplikten i Idrettskompaniet på Kolsås. Forhåpentligvis vil et halvår med muligheten til å være idrettsutøver nærmest på heltid gi Rolf Magne en ’flying start’ på 2002-sesongen.

Dersom det er noen som har en 36g eller 38g

G. Loomis flue lengde enhånds stang til salgs, er det bare å kontakte Filip Blaauw på telefon 51610213 (p) eller 41529550 (mob), eller sende en e-post til filip@fluefiske.net.